Vel, etter lang tids søkning har jeg funnet min plass i Unitarforbundet. Jeg ønsker ikke å vedkjenne meg noen spesiell religion lenger, jeg føler meg ikke kristen slik jeg følte meg før, nå regner jeg meg selv som en agnotisk ateist. Altså, jeg lever i praksis som en ateist, men livssynet i teoretisk forstand lener jeg meg mot agnotisismen. Unitarforbundet, selv om det heter seg å være "er et kristent, liberalt trossamfunn", favner mange. Også agnostikere og ateister. De har en mild framtoning jeg har savnet både hos Human-Etisk forbund og i Den norske kirke. Jeg er lei kranglingen og den negative atmosfæren og savner samarbeid og fellesskap. Jeg liker deres stikkord som de lever etter "frihet - toleranse - rettferdighet" og det er en befrielse å lese i bloggen deres om hvordan de ser positivt på ateister, muslimer, jøder eller hvem det nå skulle være. Dessuten er det åpenhet og rom for å ha forskjellige oppfatninger om Jesus, Gud og alt som hører religioner med. Ei har de noen dogmer, og de legger ingen føringer for hvordan vi mennesker skal leve vårt liv.
Det er med andre ord Unitarforundet som skal få lov til å vie oss, og de vier både borgelig og kirkelig. Vi har valgt borgelig, og til og med min samboer, som er en svoren ateist, føler seg vel med å bli viet fra en i Unitarforbundet.
Er glad for din lykke. Men i all forsiktighet så spør jeg om hva som har gjort at du forlater det du har trodd på hele livet? Håper at han ikke har påvirket ditt ståsted. Selv om jeg ikke betviler at du kan tenke selv. Mannen min er ateist og forsøker stadig å fortelle meg hvor feil jeg tar i min tro. Sånt irriterer meg skikkelig, og det blir ikke bedre med årene etter at den første forelskelsen har lagt seg.
Det jeg ville si er at du ikke skal gi slipp på hva du tror selv om forloveden din mener noe helt annet. (uten å si at det er hva du gjør).
Jeg forlater da ikke noe jeg har trodd på hele livet? Tvert i mot, jeg har alltid sagt at jeg har sett på meg som en "åpen kristen", og jeg har aldri trodd på Bibelen. Jeg tror på den som en menneskeskapt bok, nothing more. Derimot er det slik at jeg innser det at jeg nok aldri har vært kristen, fordi det er mange livssyn jeg kan bekjenne meg til, og jeg har f.eks alltid hatt en dragning til buddhismen.
Og min kjære er ateist. Det er ikke jeg, så jeg skjønner ikke hva du vil frem til? Jeg lever i praksis som ateist, ja, men jeg er agnostiker av hjerte. Det betyr at jeg verken kan nekte for eller hevde at Gud finnes. Men derimot er jeg svært tvilende til at f.eks The Big Bang "bare" oppsto, og tror at det kan være en "kraft" bak det. Jeg ser derimot ikke på denne kraften som en gud, men kanskje et naturfenomen for den saks skyld.
KW-default Theme by Roysen